«Hva må jeg endre på med meg selv for at barnet skal få det bedre?»

Mobbeombud i Oslo, Kjerstin Owren, skriver om de voksnes ansvar for å lykkes med å skape trygge arenaer for barn der de «oppdras». 

I jobben som mobbeombud hører jeg ofte uttrykket «det krever en landsby for å oppdra et barn». Jeg synes dette er en fin metafor, samtidig som jeg tenker at viktige nyanser knyttet til voksnes verdier, valg og handlinger ikke godt nok dekkes gjennom dette bildet. Da tenker jeg først og fremst på ordet «oppdra». Hva betyr det å oppdra noen, eller som det heter i det engelske tilsvarende uttrykket «..to raise a child»? I enkelte deler av verden handler det rett og slett om å sikre grunnleggende behov, og å sørge for at barnet overlever de første årene. Hvordan måles da effekten av oppdragelse slik vi tolker det? Hos noen betyr «veloppdratt» at barnet kan forholde seg til regler og ikke skiller seg ut negativt. Hos andre betyr det at barnet tør å være seg selv og oppfordres til å være kritisk og utfordre samfunnets fastsatte normer.

I dette innlegget har jeg lyst til å utfordre landsbymetaforen slik jeg tolker den ved å se på de voksnes ansvar for å lykkes med å skape trygge arenaer for barn der de «oppdras». Men først – hvordan så min egen «landsby» ut da jeg vokste opp? Jo,

  • Hjemme hos oss kan jeg aldri huske at jeg har hørt foreldrene mine snakke nedsettende om noen andre da jeg vokste opp. Hos oss var alle velkommen. Jeg kan heller aldri huske å ha fått kjeft eller blitt irettesatt på en sint måte.
  • Fra skoletiden husker jeg best de gangene lærerne strakk seg ekstra langt for å vise oss at de brydde seg om oss. De tok initiativ til å skape sosiale arenaer for alle elevene og sørget for at alle fikk være med. Aldri kan jeg huske å ha fått kjeft eller en nedsettende kommentar av en lærer heller.
  • På fritiden gikk jeg på både kor, dans, svømming og korps. De voksne var trygge og snille. De lærte oss å bry oss om hverandre gjennom å vise det i egen væremåte. Når dumme ting skjedde, fikk vi ryddet opp med en gang.

 

 

Å justere noe hos seg selv

Oppveksten min har med andre ord formet meg til å bli en nokså diplomatisk person som sjelden hever stemmen, og som er vennlig og imøtekommende i møte med andre. Som nyutdannet lærer ble jeg derfor overrasket over å av og til møte elever som utfordret meg og som jeg likevel ikke klarte å få en god relasjon til selv om jeg var «snill» og ordentlig glad i dem. Opplevelsen overrumplet meg fullstendig, og jeg følte meg handlingslammet og utilstrekkelig. Å kjefte på elevene syntes jeg var veldig ubehagelig, og det gav meg en trist og rar følelse inni meg de gangene jeg gjorde det. Dessuten ødela det mer enn det hjalp. Jeg begynte å tenke at utdanningen burde rustet meg til å komme sårbare elever i møte på en mer profesjonell måte annet enn å måtte gjette meg fram til hva som fungerte. Først da jeg leste meg opp på dette på egen hånd i forbindelse med videreutdanning i rådgivning og spesialpedagogikk, fant jeg ut hva jeg måtte endre på med min egen atferd i møte med ulike elevtyper, og slik knakk jeg relasjonskoden.

Tilsvarende opplevde jeg da jeg fikk barn og sønnen min kom i «trassalderen», at jeg av og til sto rådvill og ønsket jeg hadde lært mer på helsestasjonen eller av personalet i barnehagen om trygg og positiv tilnærming til barn som viser fortvilelse og frustrasjon. Takket være Bufdirs gode råd lærte jeg meg hva jeg måtte justere på av ordvalg og kroppsspråk for å komme i posisjon hos barnet, og det hadde også en umiddelbar effekt.

Med andre ord: kunnskapen som hjelper å være i forkant både som lærer for tenåringer og mor til en 3-åring eksisterer jo der ute. Men kunne det vært et system på plass som sikret at man lærte dette uansett? Det kjennes som et nederlag å ikke mestre en relasjon med et barn, uansett om det er i jobben eller i familien. Da hender det av og til at vi tenker det barnet som må endres, og ikke oss selv. Det må vi slutte med hvis vi skal forme en trygg landsby som faktisk bidrar til å hjelpe barn!

 

Landsbyens verdigrunnlag

Det er umulig å være uenig i landsbymetaforen. Barn formes av de voksne de møter rundt seg. Dette er både egne og venners foreldre, slektninger, ansatte i skoler og barnehager, aktører på fritiden, voksne i ulike instanser og støtteapparater, og så videre. Det ligger et stort felles ansvar på skuldrene til alle aktørene i landsbyen: å skape rom for alle, og å løfte barna sammen. Ja, landsbymetaforen fungerer godt i de aller fleste kontekster.

Likevel ser jeg at man kan støte på problemer knyttet til hva som ligger i nettopp dette ansvaret. Av og til kan det nesten virke som at noen barn navigerer mellom ulike landsbyer i løpet av en dag, hvor det er ulike forventninger, verdier, holdninger og kulturer som kommer til uttrykk gjennom de voksnes forskjellige måte å samtale med og om barn og unge på:  

  • Hjemme snakker kanskje de voksne på en måte som skaper en stilltiende aksept for å baksnakke andre eller bruke stygge ord. At og til snakkes det om andre familier som ikke er som oss, eller valg andre foreldre eller barn tar som man selv ikke er enig i. Da står man i en dårlig posisjon til å fortelle barn at det er viktig å være snille med alle. Barna gjør det vi gjør.
  • På skolen merker kanskje barna at noen voksne er trygge og andre er mindre trygge. Noen voksne kjefter på en måte som gjør at barna blir redde, sinte eller lei seg. Noen bruker kanskje trusler for å få elever til å endre atferd. «Vil du at jeg skal ringe hjem til pappa, eller?» Andre tar kanskje hardt i armen, eller stiller seg foran barnet og roper: «Hører du ikke hva jeg sier til deg»? Og noen voksne bare snur seg bort, vil ikke gripe inn. «Hun synes sikkert det er greit å stå litt alene i skolegården i sine egne tanker.» Det kan være vanskelig å snakke høyt om at man ikke vet hvordan man skal hjelpe de sårbare barna, og man blir glad når man ser andre får det til slik at man slipper å utfordre sin egen usikkerhet.
  • På fritidsarenaen hender det av og til at de voksne ikke alltid sier stopp når de skal. For eksempel når det kommer en kommentar knyttet til kjønn, etnisitet eller seksuell identitet på vei inn i garderoben, eller når et barn er i ferd med å droppe ut av treninga på grunn av noe som skjer i gruppa eller hjemme. Det er ikke lett å vite hva man skal si eller gjøre når man ikke har erfaring med dette. Da kan man fort tenke at dette tar sikkert noen andre seg av.

 

Det er nettopp disse voksne jeg ønsker å spille bedre til å skape trygge og inkluderende fellesskap. Ikke fordi jeg skal moralisere og dømme andres atferd, men fordi man av og til trenger på minnes på viktigheten av å være en god rollemodell: fordi barna speiler seg i oss. 

 

Den systematiske innsatsen

Hvordan kan man sikre alle unge lik tilgang til de gode og trygge voksne, slik at de opplever den viktige fellesskapsfølelsen i alle arenaer og ledd? Kritikere vil si at dette er en naiv og utopisk forestilling. Jeg er uenig. Vi må imidlertid begynne med å erkjenne at vi kan bli flinkere, alle sammen.

Ledelsen i barnehager og skoler må tydelig formidle sitt barnesyn og hva det betyr i praksis. Samtidig er det viktig å skape en god samarbeidskultur hvor man kan snakke om det som er vanskelig i personalet og ikke bare late som at alt er bra hele tiden. Dette betyr også at foresatte møter en tydelig forventning knyttet til å framsnakke barnehagen eller skolen overfor barna, og at de kan ta opp bekymringer på en saklig måte og oppleve å bli lyttet til. Vi må spille hverandre gode og derfor må skolen, barnehagene, foresatte, PPT, BUP, Barnevernstjenesten, skolehelsetjenesten, politiet og fritidsarenaen dele god praksis istedenfor å blindt henvise til og peke på hverandre. I miljøet rundt barna finner vi kunnskap om den gode barnesamtalen, om traumesensitiv tilnærming, om regulering av utagerende atferd, om mental helse, om familietjenester. Hvordan kan vi voksne utnytte denne kompetansen slik at det gagner barna best mulig?

Og sist, men ikke minst: vi må aldri glemme å spørre barna det gjelder om hva det er de trenger av oss voksne. Da jeg endelig gjorde det overfor eleven som jeg strevde å bygge en relasjon til som ny lærer, fikk jeg til slutt til svar at jeg «maste og snakket veldig mye» slik at han aldri kom til orde. Og jammen sa ikke 4-åringen min akkurat det samme da jeg stilte ham samme spørsmål etter at vi hadde hatt en lengre opphetet diskusjon om viktigheten av å ha på ullundertøy.

Idet jeg ble flinkere til å lytte til og anerkjenne barns synspunkter, og innså at jeg ikke kan endre dem ved å lekse opp hvorfor det de gjør eller sier er feil, ble jeg en bedre lærer – etter hvert skoleleder – og en bedre mamma.

Jeg håper du vil prøve ut det samme, og ønsker deg lykke til i din nye landsby!